ENSFORMIG SLIT

I de tre ukene som nå fulgte, hadde vi et utrolig slitsomt og ensformig liv. Det var å gnage oss fram med kjelkene som best vi kunne dag etter dag, og den ene lik den andre. Alt var flatt og hvitt som et hav av snø. Vi så bare himmelen med solen, den endeløse snøflaten, og oss selv; som seks svarte prikker drog vi en forsvinnende linje gjennom den hvite uendeligheten. Synskrets etter synskrets la vi bak oss, men overalt var de de samme, aldri noe å feste øyet på der forut; vi måtte styre ved å se på kompasset rett som det var, og holdt retningen ved å akte på solen når vi så den, og ved å se oss tilbake på dem som kom etter og på våre spor, for å passe på at vi gikk i rett linje og ikke slo «krøller på halen».

Vi visste så omtrent hvor vi var, og visste at på lang tid kunne vi ikke vente noen forandring. Den siste svarte fjelltoppen, som vi kalte Gaméls Nunatakk, mistet vi av syne bak oss den 31. august, og nå kunne vi ikke vente å få se svart fjell igjen før vi kom nær vestkysten. Samme dagen fikk vi plutselig 72 høre fuglekvidder, og så en snøspurv komme flagrende; den fløy et par ganger rundt oss og slo seg ned på snøen tett ved. Den skakket på hodet og så på oss, hoppet muntert bortover snøen, kvidret litt, og så fløy den nordetter. Det var siste hilsen fra landet.